DET GJELDER å IKKE BLI SETT I FEIL BIL

Da jeg skulle kjøpe min første bil, måtte jeg ha hjelp fra en venn. Ikke for å sjekke det tekniske, der var han minst like blank som meg. Langt viktigere enn rust, slitasje og antall hestekrefter var nemlig spørsmålet om hvilket inntrykk man fikk av den som eide en slik bil.

Vi var nemlig ikke så opptatt av bil når alt kom til stykket. Det var det alle de andre som var. Vi var simpelthen bare på utkikk en bil for sånne som ikke var opptatt av bil. Et så krevende prosjekt, skulle det vise seg, at vi var nesten ved å gi opp.

Det første bilen som bruktbilselgeren vist oss var en gammel Volvo. Den var solid, men forholdsvis rimelig, kunne det være noe?

En grå Volvo!? Herregud, hva trodde han om oss!? Så han ikke hvem vi var? Tenk å by to fremadstormende og fargerike unge menn med alpelue, bart og tweedjakke, som røykte sigarillos et slikt småborgerlig fremkomstmiddel: Bilen for de satte, de som aldri tok noen sjanser her i livet. De som ikke brydde seg om design og innovasjon.

Han måtte da skjønne at det var de voksne som kjørte Volvo, lærerne våre på gymnaset, legene, konsulentene og revisorene. Fornuftige folk som brukte hatt og sikkerhetsbelte og hadde setetrekk og bilpledd for ikke å slite på interiøret.

Hadde han ikke noe mer kontinentalt?

Les også: Tommy Sørbø

Bilen for sånne som oss

Han viste oss noen folkevognbobler. Men også de hadde dette praktiske og fornuftige ved seg. Og kanskje enda verre; de var vanlige. Veldig vanlige. Kunne to uvanlige unge menn bli sett i en så vanlig bil? Kanskje.

I hvert fall hvis de som så oss tenkte: «Så rart at to så uvanlige unge menn kjører rundt en så vanlig bil.» Og deretter trakk følgende konklusjon: «Ja, ja, de har nå alltid vært litt uvanlige.» Men hvordan skulle de kunne vite det på forhånd? Nei, vi fikk nok lete videre.

Se der! En gammel Mercedes fanget vår interesse. Den var riktignok fra tidlig 1950-tall, men hadde fremdeles en eim av noe eksklusivitet og kultivert over seg. En følelse av at man trådte inn en polstret salong med lenestoler, edelt treverk og rause askebegre beregnet på fete sigarer. Et interiør lysår unna den pastellfargede og optimistiske, men akk så amerikaniserte plastic-fantastic-stemningen i for eksempel en Ford Taunus.

Vi smalt igjen bildørene og stirret på hverandre. Noe så stilig! Et dypt drønn gjallet gjennom bruktbilbutikken. Et drønn som sikkert ville få omgivelsene til å snu seg etter lyden og lure på hva det var for slags storfolk som nå kom på besøk. Jo, dette var bilen for sånne som oss.

Bare så synd at en fyr i nabolaget mitt, som hadde vært med i NS under krigen hadde samme type bil. Gamle rykter sa at han kjørte tysk bil, fordi han ennå ikke hadde godtatt nederlaget. Og da jeg var liten, trodde jeg Mercedes-stjerna på radiatoren var et slags hakekors. Nei, noe sånt kunne vi nok ikke være bekjent av.

«Her er en gøyal bil for dere!», erklærte omsider bruktbilselgeren, og pekte på en Mini Morris.

Min medbrakte konsulent nikket. Han mente å vite at George Harrison hadde hatt en Mini Morris i en eller annen film, og at den til og med hadde vært dekorert i psykedeliske farger. Kunst altså. Modernisme til og med. Bedre kunne det vel nesten ikke bli?

Les også: Den mørke og grusomme hemmeligheten bak ny E18

Småkriminell ungdom med brylkremsleik

Men så tittet vi på den inni: Bøttesete, sporty girstang og sota vinduer. Harry så det holdt. For ikke å snakke om det bråkete abarth-anlegget, som fikk femti hestekrefter til høres ut som fem hundre. Og som på den måten forkynte all verden, at her kom det en stusslig bilinteressert ungdom som elsker å mekke på motorer, men ikke aner hvem Friedrich Nietzsche er.

De to unge mennene som egentlig ikke var så opptatt av bil, gikk fra den ene bruktbilen til den andre. Men hele tiden var det et eller annet som ikke stemte: En DAF med automatgir var til å le seg i hjel av. Vi ble enige om at det var bilen for enslige yrkesaktive kvinner med tjukke brilleglass som ikke greide å gire. Og så det navnet da, DAF! Teitere kunne det nesten ikke bli. Og en Ford Anglia var ikke stort bedre. Det hadde nemlig foreldrene til kameraten min.

Et gammelt dollarglis, et digert flak med masse krom så fristende ut. Gjennom hele barndommen hadde jeg drømt om noe sånt. Helst litt nyere naturligvis, men det ble for dyrt. Vennen min advarte meg. Bilen var et uttrykk for amerikansk imperialisme. Jeg støttet vel ikke Vietnamkrigen? Nei, men jeg likte den likevel måtte jeg innrømme.

Ja, vel, men hva med raggarene? De likte jo sånne biler. Det avgjorde saken.

Ikke tale om at jeg ville bli identifisert med småkriminell ungdom med brylkremsleik, som reiste omkring i flokk og følge for å lage bråk. Skulle jeg lage bråk, skulle det skje på min måte. Vår måte.

Les også: Dette er titanenes kamp

Gjelder å ikke bli sett i feil bil

Dadaistene, surrealistene, futuristene og anarkistene hadde nemlig gjort merkelige ting siden første verdenskrig, det hadde vi lest om i kunstbøker. Nå var vår tid kommet. Og da gjaldt det å ikke bli misforstått. Hvis vi hoppet ut av en amerikaner og malte «All You need is love!» på fortauet, var det hærverk. Hoppet vi ut av en bil som signaliserte kultur, dannelse, originalitet og lærdom, og malte «All You need is love!» var det kunst.

En bil var nemlig en markør for hvilke sosiale ambisjoner vi hadde her i livet. Den sladret om hvem vi var. Eller kanskje rettere sagt, om hvem vi ønsket å være. Derfor gjaldt det å ikke bli sett i feil bil.

Til slutt måtte vi nesten bare si det som det var: Hadde bruktbilselgeren en bil for sånne som egentlig ikke var interessert i bil? Jo da, det hadde han. Han vist oss inn på verkstedet. Og der sto den: En Citroën! Det var riktignok ikke en Citroën 2 CV, som vi begge hadde drømt om, men en Citroën Ami. Men all den tid den var fransk, rar og utstyrt med paraply-gir, samt tekniske løsninger som ifølge selgeren bare var til å riste på hodet av, fikk det holde.

På prøveturen oppdaget vi riktignok at forstillingen var skjev, og at et bakvindu var vanskelig å få skjøvet igjen. Men hva gjorde vel det, så lenge kameraten min nesten kunne sverge på at han en gang hadde sett et foto av filosofen Jean-Paul Sartre i en tilsvarende bil?